Mandag denne uken var jeg med på nettkonferanse i regi av Harvard Business School Publishing. Det var et interessant tema, men jeg var like nysgjerrig på form og gjennomføring. Til tross for nettets multimediale muligheter er ikke kunnskapsformidling noen mindre utfordring enn når det gjøres i tradisjonelle former.
Med hensyn til forelesninger er i utgangspunktet enig med sukket fra andedammen. Materialet som finnes på Harvard@Home er sovemedisin over bredbånd. Lange videoklipp med liten visuell informasjon, lite tekst og liten mulighet for navigering i materialet.
Konferansen brukte enklere teknologi og stilte større krav til publikum. Det er interessant å sammenligne disse to tilbudene.
Nettkonferansen var et kommersielt tilbud og forventningene var større. I motsetning til forelesningene var konferansen en direkte overført begivenhet. Det ga mulighet for spørsmål fra publikum.
Konferansen brukte en enklere teknologi enn foredragene. Lyd over telefonlinje og tekst og bilder over nettet. Det kan virke gammeldags, men det fjerner kravet om bredbånd og gir en utmerket lydkvalitet. Video ble ikke brukt, men jeg savnet det ikke. Jeg visste hvordan foredragsholderen så ut.
Direkte overføring etablerer en kontrakt mellom foredragsholder og deltagere som gjør det akseptabelt å høre på relativt lange perioder med ren presentasjon. Selv om foredragsholder kan “jukse” og benytte ferdige opptak for selve presentasjonen så gir jevne avbrudd med spørsmål og svar tilstrekkelig interaktivitet til å bekrefte at kontrakten følges opp. Spørsmålene kan sorteres og om nødvendig sammenfattes av redaktører som bidrar til å heve den faglige kvaliteten. Enkelte spørsmål kom direkte via telefonen, andre kom via redaktørene.
Det hele ga meg en følelse av å høre på radio, men det var radio med bilder. Det var god radio og jeg har en mistanke om at de som produserte dette kunne sitt radiofag.
Foredragsformen som Harvard@Home har valgt har ikke elementer som direkte overføring eller spørsmål og svar. Da blir sekvenser på over 10 minutter med et snakkende hode alt for lenge, og behovet for tekst veldig merkbart.
For noen år tilbake arbeidet jeg med et konsept som vi kalte fyrstikk-tv (matchbox tv). Navnet var inspirert av at video på nett, da som nå, vanligvis bruker en liten bildeflate. Kvaliteten er begrenset. Erfaringen vår var at formidlingen fungerte best dersom vi brukte korte videoklipp, gjerne kortere enn ett minutt og svært sjelden mer enn 3 minutter. Disse klippene plasserte vi i teksten, og de representerte høydepunkt og oppsummeringer.
Denne formen er tekst krydret med videoklipp. Det er tekst og illustrasjoner som bærer formidlingen, videoklippene er kun et spennende krydder. Videoklippene har likevel stor verdi. De gir pauser i tekstlesing. De gir teksten en stemme, et ansikt og troverdighet. Klippene kan også nyansere og understreke vanskelige avsnitt.
Lange utredninger i små bilder krever på sin side stor konsentrasjon fra mottageren og jeg skulle ønske at alle som lager undervisning på nett hadde forstått at dette er like kjedelig som å se uredigerte bryllupsvideoer.
