Årets siste firmabeslutning er at jeg har én PC for mye. Dermed er det på tide å pensjonere min eldste maskin. Dessverre er dette maskinen jeg har brukt til regnskap og administrasjon, og da holder det ikke å ta en siste sikkerhetskopi før jeg trekker ut kontakten. Her er det mye data som må flyttes til ny maskin.
Dette er en relativt enkel oppgave alle maskinene mine, med unntak av den eldste. Løsningen er som regel å kjøpe et nyttig tilleggsutstyr, men denne gangen uten å oppgradere maskinen. Valget ble en ny løsdisk (også kjent som ekstern harddisk). Det var en positiv overraskelse.
For et par tusenlapper fikk jeg en Maxtor 5000DV, en 160 GB disk som snakker både USB 2.0 (hi-speed) og 1394 (firewire). Nå er dette produktet ett år gammelt, men det har fått en hyggelig pris etter hvert. Det er f.eks. billigere og enklere å lagre digital video på en slik disk enn å bruke videokassetter. På bildet har jeg lagt en CD på toppen av løsdisken for å vise størrelsen, vekten er 1,2 kg.
Jeg har flere slike løsdisker, men de snakker bare 1394. I tillegg til å lagre video er slike disker veldig kjekke når jeg skal lage en rask sikkerhetskopi. Det gjør jeg alltid når jeg tar med meg min bærbare ut av kontoret. Da slipper jeg i det minste å tenke på PCen om jeg sklir på et glatt fortau.
Jeg kunne tenkt meg at julenissens verksted eller en annen stor elektronikkprodusent bør lage er en enkel liten sak som kan kobles mellom slike disker og det digitale videokameraet mitt. Det som finnes i dag er ikke lite nok, litt for dyrt og ikke enkelt nok etter min smak.
«Løsdisk» – helt konge nyord. Øyeblikkelig adoptert.
I motsetning til “diskløs”, som vel også kommer på moten igjen….
En diskløs til løsdiskene mine er ingen dum tanke, men jeg tror likevel jeg foretrekker at maskinen har en rask liten disk for kladdefiler og sånn.
For å komme seg rundt behovet for litt intern disk så kaller vi det ikke diskløs lenger, men “tynn klient”.
For øvrig insisterer Microsofts stavekontroll på at det skrives lausdisk. Dem om det.