Lomografi og kameramobiler

Både Alan Reiter og Joichi Ito har kommentert forholdet mellom mobil­telefoner med kamera og lomografi som Jogn Jerney skrev om i Daily Yomiuri forleden. Det er en interes­sant sam­men­ligning fordi den viser et behov for å forbedre mobil­kameraene og gir en del idéer om hvor­dan de kan bli bedre. Med for­bedring tenker jeg ikke på at de skal få høyere opp­løsning. De må bli enklere å bruke.

Lomografene representerer på ingen måte noen nye teknikker eller idéer innen foto­grafering. Det de har gjort er å etablere en identitet, samlet et stort miljø og skapt er en trend.

Når det gjelder den første regelen er det veldig mange av oss som tar med mobil­telefon over alt. Det er litt verre å alltid ha det klart. Min kamera­mobil bruker litt mye strøm. Reserve­batteri og lader er litt for lett å glemme. Kamera­mobilen for­styrrer ikke så mye i mitt liv, men jeg har ingen garanti for at ikke andre kan la seg irritere av min mobil. Det er særlig fikling med mobilen som irriterer.

Mange kameramobiler har et brukergrensesnitt som kan føre til litt fikling. Krever det flere taste­trykk å gjøre mobilen klar til å ta bilder, og er utløser­knappen dårlig plassert, så er mye av fordelen ved å knipse et bilde fra hofta borte. Ikke er det lett å ta et spontant og raskt bilde med slike grense­snitt heller. Må du se på skjermen for å klargjøre kamera­funksjonen blir det ofte både tid og tenking av det.

Det finnes digitalkameraer som er såpass enkle og raske at jeg vil tro de kan brukes til lomo­grafi. Ingen av de jeg har sett til nå er kamera­mobiler, men jeg mottar gjerne tips.

Sammenligningen mellom kameramobiler og lomografi er også viktig fordi den er en motvekt til det litt tvil­somme ryktet kamera­mobilen har fått i for­bindelse med snik­foto­grafering. Et kunstnerisk prosjekt kan bedre kamera­mobilens status, men det er likevel hvordan folk faktisk bruker disse dingsene som vil avgjøre om de får en positiv eller negativ status.