I oktoberutgaven av MIT Technology Review har Mark Frauenfelder intervjuet Tim Berners-Lee om den semantiske veven. Det dreier seg om teknologi som kan benyttes til å beskrive hva forskjellige opplysninger betyr eller hvordan data skal tolkes, og til å beskrive sammenhengen mellom forskjellige informasjonsbiter. Dette kan gjøre det lettere å finne fram til og kombinere informasjon, og det vil gjøre informasjonen mer tilgjengelig.
Eksempelet som blir trukket fram er interessant: FOAF, eller friend of a friend. Det er et format som bl.a. kan brukes til å beskrive personer og relasjoner i et sosialt nettverk. I sin enkleste form er det en maskinlesbar måte å fortelle hvem jeg er og liste opp personer jeg kjenner til.
The Friend of a Friend (FOAF) project is about creating a Web of machine-readable homepages describing people, the links between them and the things they create and do.
Den store utfordringen som ikke blir diskutert i Frauenfelders intervju er troverdighet. Et velkjent spørsmål er om informasjonen et vilkårlig nettsted presenterer er troverdig. Tim Berners-Lee foreslo en gang en jaså-knapp som kan benytte den semantiske veven til å fortelle leseren hvorfor hun bør, eller bør la være å ha tillit til informasjonen. Det høres kjekt ut, men løsningen gir umiddelbart et nytt spørsmål: Er metainformasjonen troverdig?
Erfaringen fra søkemotorenes verden gir ingen grunn til optimisme. Mange kjenner muligheten til å knytte enkle metadata til en nettside i form av nøkkelord. Dessverre brukes denne muligheten ofte til å få bedre plassering i søketjenestene, uten tanke på om nøkkelordene egentlig er relevante for innholdet på siden. Bevisst villedende metainformasjon er en utfordring for den semantiske veven.
Et annet problem er metadata som oppstår uten at den som skriver informasjonen er klar over det og som dermed lett kan bli feilaktig eller villedende. Et eksempel på dette er blogghotellet jeg bruker til denne bloggen. Jeg antar at mange brukere ikke er klar over at denne tjenesten automatisk lager en foaf-fil og hvilke opplysninger som legges i denne filen.
Det er veldig positivt med programvare som hjelper brukere med å lage en foaf-fil, men dersom den er en ukjent bivirkning for en annen applikasjon så er det en risiko for at opplysningene har lav kvalitet eller er feil. Villedende metainformasjon er ikke nødvendigvis følge av en bevisst handling.
FOAF er et interessant eksempel fordi en enkel vurdering av omdømme og troverdighet baserer seg på personlig erfaring eller kjennskap. Om jeg ikke kjenner Ola Blogger selv, så kjenner jeg kanskje noen som kjenner ham. FOAF gir en mulighet til å representere slike forbindelser på maskinlesbar form og vil kanskje gjøre det mulig å lage en jaså-knapp.
FOAF kan kanskje oppfattes som en elektronisk versjon av håndtrykksamling. Ulempen er at et FOAF-nettverk kan røpe for mange personopplysninger. For mange av oss er viktige deler av vårt personlige nettverk nettopp dét, høyst personlig.
Annen omtale av Frauenfelders intervju:
— Det neste store på internett
— Tim Berners-Lee on FOAF
