Jeg har ikke tenkt å skrive så mye om romjulens naturkatastrofer, og de fleste kommentarene mine er det nok best å vente med til inntrykk og informasjon er bearbeidet og sortert. Det som kan være verd å si i den flommen av opplysninger og informasjon er at det virker ikke som at blogger i den første fasen etter en slik hendelse gjør større nytte som sosialt nettverk enn rene nyhetskilder. Jeg tror de fleste har mer enn nok med å fordøye alle bilder og beretninger som kommer gjennom de tradisjonelle mediene.
Likevel, opplevelser som nesten umiddelbart er blogget gir et inntrykk av hvor ubegripelig store kontraster det har vært i enkelte områder. Bloggeren som like etter at tsunamien rammet drar på sightseeing i leiebil er nokså spesiell. Når de tradisjonelle mediene følger samme vinkling blir det satt så på spissen at det gir avsmak. Det som gjør vondt verre er muligheten for at noen av de likegyldige festløvene er meldt savnet.
Informasjonskaoset har vært merkbart innenfor en og samme nyhetssending på fjernsyn, og det er enda mer forvirrende å følge mediene i flere land. I Norge får norske myndigheter kritikk og vi får høre at svenskene er mye flinkere. Følger du med i svenske medier kan noen av artiklene få vår egen utenriksminister til å virke usedvanlig dynamisk og handlekraftig. Jeg skal ikke mene noen til om hva som har vært riktig og feil nå. Det blir helt sikkert en grundig gjennomgang av alle beslutninger, handlinger, intern kommunikasjon og informasjon til mediene i løpet av 2005. Forhåpenligvis vil det føre til bedre planer og rutiner for effektiv krisehåndtering. (En ting er sikkert, det er alltid muligheter til forbedringer.)
Min eneste umiddelbare kommentar angående våre myndigheter er å oppfordre folk til å gi såpass mye til humanitær hjelp at de får mulighet til fradrag på skatten.
