Denne ukens pussigste politikersprell må ha vært finansministerens forsøk på å lansere en målsetning om at ingen skal tjene mer enn Jens, kanskje bortsett fra dem som kan begrunne at de har en mer ansvarsfull jobb en statsministeren. Finansdepartementet gikk raskt ut med en melding som kunne tyde på at deres egen sektor har 4 stillinger med større ansvar enn statsministeren, men begrunnelsen var at høy lønn også kunne forsvares dersom man ønsker svært dyktige jurister og økonomer. Dette høres uansett ikke bra ut for teknologer.
Finansministeren ønsket først at vi skal få lønn etter ansvar, som deretter ble korrigert med at også tilbud og etterspørsel kan få bestemme lønnen. Resultatbasert lønn ble ikke nevnt fra den kanten i denne omgangen. Førsteinntrykket fra arbeidsgiversiden kan kanskje forsterke dette inntrykket, men også vanlige lønnsmottagere kan skimte noen gulrøtter i det fjerne.
Jeg skal ikke ta opp noen stor debatt om norske lederlønninger, ut over å sitere Tormod Hermansen som uttaler at det norske toppledermarkedet er et nasjonalt marked. De som ønsker å grave seg dypere ned i problemstillingen kan selv vurdere argumentene om at dårligere lønn fører til dårligere prestasjoner, at topplederlønnen må være så høy for å berolige utenlandske investorer, eller Victor Normans kommentar i lørdagens papirutgave av Dagens Næringsliv hvor han argumenterer at som motivasjon er særlig høye topplederlønninger som en pisk i det de skaper en så stor fallhøyde at topplederen må jobbe hardt for å ikke miste nattesøvnen i bekymring for sin egen framtid. Jeg er litt svak for det siste argumentet ettersom det antagelig forutsetter at toppledere ikke har gode fallskjermavtaler.
Det jeg har lyst til å sette et lite tankekors ved er denne kraftige fokus på toppledelsens vilkår i høyteknologiske virksomheter. Det hjelper ikke med verdens beste ledelse om man ikke klarer å tiltrekke seg et kompetent mannskap som kan utvikle og produsere de tjenestene og varene selskapet faktisk skal omsette. Vi blir ikke mer konkurransedyktige selv om toppledere viser litt moderasjon når det gjelder sin egen belønning.
Det er bare en ting som er verre enn et samfunn hvor flertallet tenker på sin egen lønn, og det er et samfunn hvor svært mange bryr seg mer om andres lønn. Samfunnet blir ikke bedre av at alle tjener mindre enn en politisk korrekt maksgrense, uansett hvilken Jens som setter denne standarden.
Dette med hva folk er verdt er ikke alltid like enkelt. Hos Telenor har man såvidt jeg vet en tradisjon for at man verdsetter folket på toppen høyt – vet ikke hvordan det er med folket nedover i organisasjonen.
BTW: Mitt favorittemne når vi snakker om lønn og dette med å holde på ansatte er dette med økonomien rundt å ta vare på sine ansatte. En god artikkel der er Danger: Toxic company – som sier mye om hva man kan gjøre galt, og hva som er gjort riktig – blant annet hos stjerneeksempelet på god behandling av ansatte – SAS Institute: http://www.fastcompany.com/online/19/toxic.html
Det finansministeren sa, var vel egentlig noe sånt som:
“Jeg møter altfor mange i norsk næringsliv som bare sammenligner seg oppover med internasjonale og amerikanske selskaper, men i Norge burde en se til statsministeren, sier Halvorsen.”
Og det blir noe litt annet. Akkurat som norske politikerlønninger og -godtgjøringer er satt i forhold til lønnsnivået i Norge, og ikke hvor mye George Bush tjener, bør også topplederne i næringslivet innse at de er en del av det samfunnet de lever og virker i.
Bush og andre topp-politikere i USA tjener ikke først og fremst mye som politikere – det er når de går over i direktørjobber i etterkant – eller som lobbyiester. Gode eksempler er f.eks. Dick Cheney. Skal la være å komme med for mange konspirasjonsteorier – men det er en kjennsgerning at firmaet han var direktør for er et av de som har tjent mest på Irak krigen.
Når det gjelder lønninger i privat næringsliv kontra lønninger til politikere synes jeg faktisk vi snakker om to forkjellige ting.
De som blir politikere er som regel ikke av samme ull som de som blir forretningsmenn. Og at politikerlønninger skal styre lønnsnivået i det private næringliv virker på meg som en gammel kommunistisk løsning som egentlig burde ha møtt rungende taushet fra et måpende publikum.
“De som blir politikere er som regel ikke av samme ull som de som blir forretningsmenn.”
Nei, ut i fra den siste tiden kan det se ut som om de første drives av idealisme, mens de andre drives av grådighet. Og så har du de som blir både politiker og forrentningsmann av én grunn, da – som f.eks. Dick Cheney.
At prinsippet om at lønninger må ha relevans til og aksept i det samfunnet hvor lønnsmottageren lever og virker skulle være noe spesielt kommunistisk, har jeg problemer med å se. Jeg ser det heller som en god sosialdemokratisk tradisjon.
Nå har jeg en mistanke om at fru Halvorsen har sagt flere setninger om dette enn den ene som ble sitert av Dagbladet. Det jeg i hovedsak kommenterer er idéen om lønn etter ansvar, og jeg har ikke tenkt å bruke tid på å diskutere lønna til statsministeren spesielt.
Prinsipper for lønn og belønning er ikke noe enkelt tema, og det bør nok være mer enn en faktor som bør gå inn i en vurdering av hva som er riktig lønn. Når det gjelder ansvar så kan det sikkert også diskuteres hvordan dette begrepet skal defineres, og jeg er ikke sikker på at finansministeren og jeg har sammenfallende oppfatning av hvem som har stort eller størst ansvar i landet.
Når det gjelder lønnsnivået til toppledere i næringslivet og toppolitikere så er det et eierdemokrati som er med på å fastsette det første, og et folkedemokrati som er med å fastsette det andre. Det er ikke uventet at investorer tenker på en annen måte enn skattebetalere.
Politikerene setter jo sin egne lønninger, såvidt jeg har forstått. Det er dermed opp til Kristin og resten av hennes kolleger å bestemme hva lønnen til statsministeren skal være.
I forhold til det private næringsliv tror jeg nok det i de aller fleste tilfellene er snakk om en enkel markedsmekanisme som går på tilbud og etterspørsel – samt hva man får ut av sine investeringer.
Det er selvsagt gitt at disse mekanismene ikke fungerer optimalt, og at fordelingen etter “viktighet” og “ytelse” ikke alltid er riktig proposjonert. Men det betyr ikke at det er riktig for politikerne å sette et tak på hva man i det private næringsliv skal ha som lønn – basert på hva politikerene selv har valgt at de skal ha som lønn.