For et par år siden krev jeg et innlegg om hvorfor bloggere gir opp bloggingen. Først på listen satte jeg det å skrive uten et publikum, og når det er lett å sjekke både hvor mange som klikker seg innom og hvor mange som lenker til bloggen din er det også lett å bli mer opptatt av leserskaren enn det man faktisk skriver.
På mange måter er bloggosfæren et helt åpent nettsamfunn (community) hvor du kan skrive om hva du vil, lenke til hvem du vil og hvor de fleste av bloggene andre skriver er åpne for kommentarer fra andre. Som i andre samfunn dannes det interessegrupper, mer eller mindre organiserte samarbeidsprosjekter og det dannes klikker. Den sosiale gruppedannelsen i nettsamfunn kan forsterkes av at enkelte møtes i det virkelige liv, men ikke alltid. Ofte er det bare noen som kan eller vil møtes, og det kan hende at dette bidrar til at det enkelte ganger skapes klikker. Andre ganger bidrar slike møter stort sett til bedre og tettere miljø i nettsamfunnet.
Gruppedannelse bidrar til at noen faller utenfor grupper. Det behøver ikke å bety noe i en bloggosfære med et stort antall grupper og klikker, men det kan få større betydningen dersom noen ønsker å bli del av en enkelt gruppe eller klikk. Noen har høyere ønsker og håper å være en del av den harde kjerne i en eller annen gruppe, eller å bli dronningbien i en klikk. Dette gjelder langt fra alle, de aller fleste ønsker vel bare at folk ikke bare klikker seg innom, men legger igjen en kommentar eller lager en lenke fra sin egen blogg.
Diskusjoner om dette pågår nok stort sett hele tiden et eller annet sted i bloggosfæren, men vi legger ikke merke til den før den dukker opp i en eller flere av bloggene jeg leser mer eller mindre jevnlig. Det er interessant å lese gjennom slike diskusjoner, for de gir ofte en raskt oppsummering av hvordan forskjellige bloggere opplever sin egen lokale bloggosfære. Det blir gjerne en rask debatt om blogging og om bloggosfærens skikk og bruk (eventuelt innlegg om hvordan den enkelte ønsker at andre bloggere bør oppføre seg). Er jeg heldig er det noen som oppsummerer nesten hele diskusjonen i håp om at bloggelivet kan gå sin vante gang en stund til.
Jeg håper folk ser sjølironien i min post “Ikke for pyser” – men også alvoret i at de færreste av oss går uberørt av andre gjennom bloggverdenen (i likhet med verden utenfor).
Om vi ikke setter pris på at andre leser, kommenterer og endatil linker til bloggen man gjerne bruker uhørt mye tid på, så er man vel muligens heller ikke i stand til å ha et særlig levende miljø i bloggen sin? Men alt med måte. Her som ellers gjelder det å ikke være for hårsår. Man tråkker alltids på noen tær samme hvor varsom man prøver å være og man kan bli tråkket på samme hvor romslig manselv prøver å være.
Same same – but different …
En god bloggpost du har skrevet, Digme.
Undre, det var selvironien som lokket fram lenken, men du har helt rett når du påpeker alvoret. Utfordringen er at det er så mange blogger, og luksusproblemet for den som skriver er å velge hvem som skal kommenteres/siteres/lenkes.
Nyttårsforsettet for null null sju får være å skrive mer, og lenke til flere gode bloggere.
Ja, det har blitt så mange gode blogger å følge med på etterhvert at man kan gjøre blogging og blogglesing til en 24/7/365-aktivitet. Jeg har i alle fall ikke tid til å følge med på alt som rører seg!
Det blir jo gjerne slik at man lenker til de bloggene man selv setter veldig stor pris på og de man oppnår kontakt med. Noe av linkinga blir da litt tilfeldig (siden den kan handle om hvem man får øye på), og noe linking blir bevisst.
Men etter denne januars elitebloggdebatt, setter jeg stor pris på å ikke være mer enn en mellomstor fisk i BloggeBy-dammen.
Elitebloggdebatten 2007
Det er s deilig bli misforsttt enkelte ganger. Eller misforst. h, jeg syntes du sa det var greit at jeg fikk komme i munnen din, jeg?Men nr det gjelder elitebloggdebatten 2007 har det v
Man gir opp blogging fordi:
1. Det er en intetsigende aktivitet, det skjer intet produktivt hverken for deg eller dine nærmeste.
2. I “bloggverden” kommer det frem så mange ekstreme standpunkter enten som kommentarer eller blogginnlegg at man blir helt oppgit, det blir som å “pisse i motvind”.
3. Man kan i ekstreme tilfeller miste kontakten med virkeligheten, det blir nesten som et “chattesyndrom” som man kan kalle “bloggesyndrom”.
4. Den minst viktige grunnen til at man gir opp bloggingen er det begrensete publikum. 5-10 leser max pr. dag er ikke akkurat å heise flagget for, med noen unntak som Vampus.