Legge seg flat

Det har vært litt stille i denne bloggen en stund. Programmet har vært såpass tett at den sedvanlige kløen i fingertuppene har vært erstattet med en litt nummen følelse. Og, i det jeg inspirert av en oppblomstring av av begrepet “legge seg flat” i mediene den siste tiden begynte å skrive på et lite innlegg om denne klisjeen så fikk jeg ordre av legen om å legge meg flat noen dager selv. Dermed ble bloggen liggende brakk i enda en uke.

Jeg ble i det minste liggende noen dager. Det håpløse med klisjeen er at den ofte brukes som en måte å vri seg unna en ordentlig beklagelse. Vi hører ordene, men kan ikke se at noe endrer seg. I noen tilfeller sier man at man legger seg flat, og så dukker man bare unne kritikken. Noen ser ut til å mene at en diskusjon er avsluttet når noen sier de har lagt seg flate. Skal samfunnstopper bruke disse ordene bør de være i stand til å stige ned fra sin høye krakk et lite øyeblikk og kanskje de bør be om ny tillit. Vel, jeg før vente til en annen uke med daglige skriverier om folk som legger seg flate, så får jeg vel inspirasjon til å utdype dette temaet litt mer. De neste dagene blir min egen stilling mer i retning av halvflat mens jeg satser på å nyte været og lese en roman.