Jeg har skrevet om blogging og privatliv tidligere, og for bare noen måneder siden en liten kommentar om blogging og arbeidsgivere. Iskwew skrev nylig om anonymitet og nettdebatt, og jeg følger opp med å skrive om pseudonymer og venner på nettet som kjenner din virkelige identitet. Egentlig burde vel tittelen på dette innlegget vært: Nettvett for venner og bekjente.
Hos Jill Walker fant jeg en lenke til avisoverskriften «bortbloggad från jobbet». Det var historien om en sivilingeniør som søkte jobb i en annen by. Han fikk ikke jobben, og da han fikk søknadspapirene i retur oppdaget han at den potensielle arbeidsgiveren hadde lest kjærestens blogg hvor hun skrev at hun ikke ville flytte.
Det er ikke noen nyhet at norske arbeidsgivere googler jobbsøkere. At arbeidsgivere googler jobbsøkerens kjæreste kommer ikke helt uventet, men diskusjonen om privatlivets fred bør nok fram igjen dersom dette blir regelen og ikke unntaket som havner i avisen.
Blogger du under pseudonym er det mindre sannsynlig at en arbeidsgiver finner fram til deg, men det hjelper lite dersom venner, bekjente eller andre har brukt ditt virkelige navn og lenket til bloggen din. Nettvettregelen med hensyn til venner og for den saks skyld alle andre er å spørre før du refererer til en som bruker pseudonym på nettet ved å bruke vedkommendes virkelige navn. Å oute en pseudonym nettbruker er en handling som får stadig større konsekvenser.
Jeg tror man uansett skal tenke at hvem som helst kan lese, og derfor har i hvert fall jeg lagt meg på en linje der jeg er personlig uten å bli privat. For det er såpass åpent, pseudonym eller ikke, at du neppe kan være trygg på at du ikke gjenkjennes.
Selv om jeg er mulig å finne, blir det månelyst om noen hadde brukt navnet mitt noe sted. For det er informasjon bare jeg skal kunne slippe.
Å begrense ytringer på nett til det man kan stå for under eget navn, og heller ikke være mer privat enn det som er komfortabelt i full offentlighet er å utvise godt nettvett med hensyn til egen person. Opptrer du under pseudonym er det alltid fare for at noen gjør koblingen til din virkelige identitet, selv om mange er flinke til å gjøre sannsynligheten for at det skjer så liten som mulig.
)
Hva månelys angår klarer jeg meg fint med det som forekommer naturlig
Ja, jeg tror også det er det viktigste.
Noe av det som sjokkerer meg er hvordan noen sprer bilder av barna sine i blogger, profiler og andre steder. Når de selv er identifiserbare er barna også det. Og det å være offentlig eller halvoffentlig på nett mener jeg er noe man skal gi tillatelse til. Det kan ikke barn.
Og da har vi fått bekreftet at slike poster er veldig viktige.
)
Og sånn går no dagan.
Dette er en veldig viktig post, ja!
Jeg skriver aldri noe jeg ikke kan stå inne for verken i bloggen min eller i kommentarfeltene rundt om, men jeg vil virkelig forbeholde meg retten til å ikke ha noen åpen kobling mellom mitt navn og mitt nick.
I forhold til barnebilder i blogg er jeg på linje med Iskwew. Der skal man være veldig forsiktig, og aller helst la være. Det er selvsagt koselig med bilder av barn, men jeg ville aldri tatt sjansen på det i min blogg.
Et av de verste eksemplene på bilder av barn i blogg synes jeg den amerikanske bloggen Dooce er. Bloggen er en av de mest leste i verden, og stappfull av bilder av dattera til bloggeren. Jeg fatter ikke at hun tør!
Nei, det skjønner ikke jeg heller at hun tør. En ting er å ta sjanser på egne vegne, men å gjøre det på vegne av barn er noe helt annet.
Tilliten oss bloggere imellom – uskrevne regler iBlogglandia
Bloggmiljøet har en del uskrevne regler. En del ting som aldri har blitt sagt, men som alle likevel har skjønt. En av de viktigste uskrevne reglene er den at man avslører IKKE identiteten til en medblogger. Det er bloggeren selv som ve…