Aftenposten stiller et interessant spørsmål i dag: Er det greit at en blogger tillater seg å opprette helt fiktive personligheter som igjen etablerer ekte forhold til virkelige mennesker? Jeg vil tro at det bør være et ganske sentralt etisk spørsmål for både bloggere og andre nettbrukere.
Spørsmålet er en ganske lang setning, og kan nok føre til flere diskusjoner om andre spørsmål. Er det greit å bruke flere kallenavn (pseudonymer) på nettet? For å gi et fornuftig svar på dette er det nok nødvendig å stille et utdypende spørsmål om hva slags aktiviteter kallenavnene brukes til. Dersom formålet er bedrageri er det ikke greit å opprette selv en eneste fiktiv personlighet.
Er det greit å opprette en fiktiv personlighet som etablerer ekte forhold til virkelige mennesker? Vel, er ikke dette en form for bedrageri? Jeg vil påstå at det er ugreit, selv om ikke hensikten er egen vinning eller andres tap. Når går slik aktviteten over til å være cyberstalking? Det er svært vanskelig å bedømme når man sårer eller plager et annet menneske. Ikke gjør det.
Noen begrunner sin bedragerske blogging med at det er et sosiologisk eksperiment. Aftenposten gir et eksempel på noe som beskrives som en test for å se hvordan nykommere til bloggmiljøet blir mottatt. Det Aftenposten beskriver minner dessverre en del om cyberstalking.
Skal man utføre sosilologisk eller annen form for eksperimentering så bør man også forholde seg til forskningsetikk og hensynet til dem man studerer. Med andre ord så er ikke dette noe for amatører.
Jo, dette er et interessant spørsmål. Hvis man ser på blogging som en vidtfavnende litterær genre, hvilket jeg gjør, er det åpenbart rom for å skape fiktive personligheter. Det gjøres i litteratur mellom to permer hele tiden, av forfattere som ikke sjelden opptrer under pseudonym.
Mao: å produsere en blogg med innlegg om et fiktivt liv, kan kategoriseres som noe på linje med et romanprosjekt. Tar man denne fiktive personligheten ut av bloggen, og begynner å opptre aktivt i andre sammenhenger, er det like åpenbart at man nærmer seg grensen mot stalking eller nettsvindel.
Likevel klarer jeg ikke helt å se på “Selvisk” som et offer. Her har man en person som selv velger å blogge anonymt, og som derfor burde vite bedre enn å forholde seg personlig til noen han bare kjenner som et nick. Maskespill av denne typen har vi tross alt hatt siden nettets begynnelse. Men kanskje dette er lettere å forstå når man konsekvent opptrer under fullt navn, slik noen av oss jo gjør…
Eirik har rett så klart, fiktive blogger kan være helt okay det. Esquils Paco Abel-blogg f.eks er det egentlig ikke så mye å utsette på, bortsett fra at jeg mener å huske at han opptrådte både som Paco og Esquil i samme kommentarfelt ved en anledning.
ByBeBo og Vommpus er også uproblematiske da disse var åpenbart fiktive, og den siste dessuten en glimrende parodi.
Men disse andre “eksperimentene” kan jeg styre meg for. Denne nettkommunikasjonen er så skjør, vi er nødt til å kunne stole på at den vi snakker med er ekte, ikke noen som leker med oss av uante grunner. Jo flere fiktive blogger, jo større blir terskelen for å kommentere hos nye bloggere, og nye kommentatorer blir også møtt med større skepsis.
Og hvis det er greit å opptre med flere fiktive personligheter, hvor går grensa? I kommentarfeltet? På mail? SMS?
Jeg støtter Hjorthens kommentar.
Jeg får veldig ofte e-post fra mine lesere, både de med og uten egne blogger (eller HAR de kanskje egne blogger?).
Disse e-postene er veldig hyggelig å få, og de er hakket mer personlige enn det man blir i en blogg, og etterhvert utvikler man en slags fortrolig tone.
Det er selvsagt veldig dumt og fryktelig naivt av meg, og det må jeg slutte med sporenstreks, for hva vet vel jeg om ikke en eller flere av dem har spalta nettpersonligheter, og kjører alternative agendaer jeg ikke ville satt pris på, om jeg visste om dem da.
Det jeg har lært om dette temaet, er at det er idioti å bruke bloggen som en sosialiseringsarena, fordi man vet aldri om det er Esquil, eller en av hans mange alternative identiteter man snakker med.
Jeg har nemlig ingen grunn til å stole blindt på Esquils, eller hvilke som helst andres, etiske standard og dømmekraft, når de setter i gang med disse “prosjektene” sine.
90 day Jane — ei kvinne som blogga om at ho skulle ta livet av seg om nitti dagar fekk mykje merksemd, men vart også møtt med skepsis. Etter nokre få dagar ga ho seg og tok ned bloggen — det heile vart avslørt som eit “kunstprosjekt”.
I desse tilfella trur eg ikkje etikk er relevant å diskutere — det må regulere seg sjølv. Cyberstalking er kanskje hakket verre, sidan det ikkje naudsynt er så lett å sjå som ein fiksjon, men det er jo desto meir lærerikt for uskeptiske nettbrukarar.
Selvisk er ikke anonym, Eirik, men et pseudonym. Selv om en del er flinke til å skjule sin virkelige identitet er har de gjerne en e-postadresse og kan opprettholde en dialog både gjennom et offentlig kommentarfelt og gjennom privat e-post.
For en blogg skrevet av en fiktiv person som utgir seg for å være virkelig går det nok et viktig skille der den fiktive identiteten begynner å opptre i andres kommentarfelt og delta i e-postutveksling.
Litterære prosjekter har jeg stor sans for, men det kunstneriske formål fritar dem ikke for etiske vurderinger og hever ikke forfatteren over loven.
Jeg tror det er nyttig å få diskutert noen av disse spørsmålene.
Pseudonym, anonym, whatever. Poenget er at han selv uttrykker at det å holde sitt virkelige navn skjult, gir ham noen fordeler som blogger. Da burde han også ha et klart begrep om at andre kan definere “fordeler” på en annen og mindre trivelig måte. For egen del har jeg aldri vurdert anonyme bloggpostinger og kommentarer som like seriøse som de som gis under fullt navn.
Jeg er ikke så sikker på om det har noen hensikt å diskutere dette. De som holder på med denne type blogging vil uansett fortsette med det, uavhengig av hva vi andre mener.
Jeg kan ikke kontrollere hva andre gjør, jeg kan bare kontrollere meg selv.
Det er derfor uaktuelt å fortsette å være fortrolig med folk som har en ubendig trang til å føre andre bak lyset med multiple bloggpersonaer. I tillegg vil jeg for evig og alltid være skeptisk til nye blogger og nye kommentatorer med pseudonym.
Så får jeg bare håpe at disse multibloggerne ikke bruker mer enn ett nick inne hos meg. Men jeg holder ikke pusten akkurat.
Eirik, en av de bloggpersonaene Esquil brukte, viste seg å være navnet til en virkelig person. Uten at det var han, altså.
Jeg skjønner ikke helt hvordan navn eller nick skal være noe effektivt skille.
Eirik sier:
”
“Likevel klarer jeg ikke helt å se på “Selvisk” som et offer. Her har man en person som selv velger å blogge anonymt, og som derfor burde vite bedre enn å forholde seg personlig til noen han bare kjenner som et nick. Maskespill av denne typen har vi tross alt hatt siden nettets begynnelse. Men kanskje dette er lettere å forstå når man konsekvent opptrer under fullt navn, slik noen av oss jo gjør…
Dette var et snodig resonnement. Selvisk hadde jo gitt eksplisitt beskjed om at han ville slippe å ha kontakt med Esquils fake bloggpersonaer. Når Esquil da allikevel utsetter Selvisk for dette, så har han altså utsatt Selvisk for et bloggbedrag. (Fint at de har skværet opp i etterkant, jeg tillater meg allikevel å bruke eksemplet i en prinsipiell debatt)
Er et bloggbedrag mindre bedragersk fordi den bedratte opererer under pseudonym?
Og er det mindre bedragersk, fordi den bedratte burde visst bedre? Blir det ikke litt vel mye “blaim the victim”?
Apropos overdreven tillit til “ekte” navn: Hvis jeg opprettet en blogg under navnet (egentlig er det jo et pseudonym i dette eksemplet) Jan Johansen, hvor lenge kunne jeg blogget i fred og med folks tillit, så lenge jeg holdt meg sånn noenlunde i skinnet tro?
Svaret er i evigheter så klart. Og det til tross for at jeg heter Heidi, og er kvinne.
Jeg er jo enig med de andre over her at det kommer helt an på hvordan man oppfører seg med sin fiktive personlighet. Da tenker jeg tilbake på forrige anonymitetsdebatt hvor jeg hevdet at det ikke var anonymiteten i seg selv som var problemet, men oppførselen, og at det ikke var et 1 til 1-forhold mellom anonyme kommentatorer og skammelig oppførsel. På samme måte blir det vel her, det er ikke et 1-til-1-forhold mellom fiktive personligheter og lureri av andre. Kan vi da være enig om at det er ikke greit å bevisst lure andre, og at det er handlingen “å-lure-andre” som er ugrei, ikke det at man blogger med pseudonym?
Her må man tydeligvis holde tungen rett i munnen.
(jeg ble så ivrig her at jeg måtte klippe ut store deler av kommentaren og heller skrive en egen post. Den finner du her: http://tiqui.blogg.no/1208708172_20apr2008.html )
Om skriftlig sosialitet
Håkon på Digme:Blogg skriver om bloggbedrag og annet fanteri. Han stiller spørsmålet som Aftenposten tar opp om Er det greit at en blogger til…
Bare hyggelig å ha gitt inspirasjon til en ny bloggpost, Tiqui
Leg-plikt eller noe ville sikkert tatt bort mye søppel, men de værste vil bare fortsette.