Etter å ha lest en del kommentarer rundt klimaoppfinnelsen til Jon Bøhmer ble jeg inspirert til å skrive annen del i en serie som antagelig vil ende opp med tre eller fire artikler. Denne er skrevet for å svare på et spørsmål som ofte kommer når noen presenterer tilsynelatende enkle oppfinnelser: Hvorfor har ingen tenkt på dette før?
Som nevnt i forrige artikkel tenkte noen på dette for over 240 år siden, men Bøhmer legger vekt på at dette er en enkel løsning som kan masseproduseres billig.
Den består av to bokser, den ene inni den andre, og et glasslokk som slipper solvarmen inn.
Spennende, jeg tror jeg vil bidra med en illustrasjon.
Bildet over er hentet fra sommerutgaven 1994 av bladet til Solar Cookers International (like etter at denne organisasjonen skiftet navn fra Solar Box Cookers International). Om jeg ikke har lest meg fullstendig bort så er solovnen som bygges på dette bildet laget av to pappesker inni hverandre, men hvilken av flere modeller som ble brukt på den tiden har jeg ikke funnet svar på. Den største forskjellen mellom disse og Bøhmers eske er at på en del av de eldre modellene er bare bunnen sortmalt. (Derimot har Bøhmer gjort noe underlig på bildet som er brukt av NRK og i flere utenlandske nettaviser. Kokekaret som brukes i solovnen bør være sort.)
Et navn som bør nevnes er Barbara Prosse Kerr fra USA som eksperimenterte med solovner for matlaging. Hun hadde hørt om en enkel kokeeske fra India, men fant ingen byggebeskrivelse eller tegninger. I 1976 laget hun sin første kokeeske av pappesker og i 1978 patenterte hun oppfinnelsen (US patent 4236508).
Det viste seg at de enkleste kokeeskene hadde forbedringspotensiale. De kunne lages enda enklere og billigere. En radikalt forenklet utgave ble laget av franskmannen Roger Bernard som brukte kun en pappeske dekket med tinnfolie som reflektor og en salatbolle av klar plast for å dekke kokekaret. Her er det helt nødvendig at kokekaret er sort. Neste trinn i utviklingen kom fra Barbara Kerr som fant ut at salatbollen kunne erstattes av en vanlig stekepose. Tegningen under viser den forenklede utgaven av solovnen.
Deretter ble designet på reflektoren endret så den ble stødigere og mer effektiv. Denne solovnen blir produsert under navnet CooKit. Dagens utgave veier ca en halv kilo og kan brettes til en flat pakke på 33×33 cm når den ikke er i bruk. Prisen er oppgitt til 3-7 US$, dvs fra omtrent samme pris som Bøhmers solovn og ned til det halve. Den kan masseproduseres, og den kan produseres lokalt.
Kort sagt: noen startet med en løsning noenlunde lik Bøhmers for 35 år siden og utviklet den videre til reflektorovnen CooKit for 15 år siden. Det er mulig at forholdene har endret seg såpass på 15 år at det er verd å forsøke Bøhmers løsning. Det er fint med alle som kommer med ny glød og idealisme, men jeg er skeptisk dersom Bøhmer ikke har gjort så mye som noen enkle søk på Internettet for å finne ut hva andre allerede har prøvd og patentert, og hva han kan lære av dette. (Når Bøhmer snakker om å produsere 10.000 solovner for å teste den ut er jeg fristet til å vise til et bilde fra flytningleiren Iridimi i Chad hvor det ble talt over 4.000 CooKit solovner i bruk samtidig i 2007.)
Det blir selvsagt ganske spennende å se hvordan løsningen til Bøhmer vil utvikle seg etter testing og praktisk erfaring. Teknologiutvikling tar i praksis noen skritt bakover eller til siden nå og da. All oppmerksomhet denne teknologien får er uansett positivt for miljøtiltak.
Oppdatert:
Et litt dypere søk i denne saken avdekket at Bøhmer har designet solovner tidligere. I 2007 presenterte han en solkoker i aluminium. I intervjuet fortalte han at han hadde sett på andre solkokere og bl.a. prøvd å videreutvikle et gammelt patent. Solkokeren Bøhmer og firmaet Kyoto Energy presenterte i 2007 er illustrert på bildet under. Pappeskemodellen Kyoto Box er så absolutt en forenkling i forhold til aluminiumsovnen.
[artikkelen er sist endret i oktober 2011]
[Les forrige artikkel: En solskinnshistorie]
[Les neste artikkel: En klimaluring]
Hva denne saken først og fremst viser er at det er et stort behov for å nå ut til folk med informasjon om hva som faktisk finnes av grønn teknologi allerede der ute, spesielt grønn teknologi av den enkle sorten som alle lett kan lage seg og ta i bruk.
Journalistene som gir seg ende over i nesegrus beundring for dette “nye og revolusjonerende” visste tydeligvis ingenting om dette.
Og var det ikke leserne til Financial Times som kåret denne “oppfinnelsen” som vinner? En del av Financial Times sine lesere forekommer meg å være blant de som får legge premissene for hva det skal satses på og ikke satses på her i verden, i egenskap av å tilhøre gruppen som har “lankene på lommebøkene”.
Vidar.