I etterkant av statsbudsjettet har det blitt en del debatt om sykefravær og trygd, og den diskusjonen fortsetter nok en stund. Utgiftspostenes størrelse tatt i betrakting bør den så absolutt fortsette og gjerne med større tøkk enn i dag, men jeg er redd antall avsporinger og blindveier kan bli slitsomt.
Det er noe med måten dette temaet diskuteres på. Start en diskusjon og det tar ikke lang tid før noen argumenterer at økningen i sykefravær skyldes lavere arbeidsmoral. Den foreslåtte løsning blir gjerne at vi må ta oss sammen. Ikke uventet blir en del av oss litt provosert av å bli mistenkeliggjort når vi går til legen.
Statistikk er en viktig verktøy i samfunnsdebatten, men det er ganske vanskelig å bruke statistikk. Jørgen Skavlan skriver f.eks. i sin kronikk at vi går til fastlegen 4,7 ganger i året. Jeg vet ikke hvor han har dét tallet fra, og heller ikke om det er aritmetisk middel eller median han argumenterer med. Det jeg vet er at det er langt fra tallet på mine besøk hos fastlegen. Det er kun et tall, og ute av en veldefinert kontekst blir slike tall ofte tull.
En samfunnsøkonomisk beskrivelse kan gi en et oversiktsbilde, men det er ikke sikkert at økonomiske virkemidler alene er de beste for å løse et komplekst problem. Sykefravær og trygd kan lett deles i to: misbruk av de økonomiske støtteordningene, og utfordringene med å redusere et høyst reelt sykefravær og få flere trygdede tilbake i arbeid. Jeg kan ikke helt se at det skulle være noe poeng å finne én løsning for både misbruk og reelle helseproblemer.
I noen sammenhenger er det nødvendig å se på problemstillingen fra flere sider for å finne ut hva som faktisk er problemet, om det i det hele tatt er noe problem. Er høyere sykefravær uønsket, eller er det den naturlige konsekvensen av at vi har fått høyere yrkesdeltagelse, Ta for eksempel spørsmålet om årsaken til at sykefraværet for kvinner har steget kraftig de siste 20 årene. En faktor at det tross bedre likestiling er forskjell på hvilke jobber kvinner og menn har, og kvinner gjør fremdeles mer husarbeid enn menn, dessverre. En annen faktor som spiller inn kan bare forklares statistisk: flere kvinner deltar i yrkeslivet i dag enn for 20 år siden. Det burde være enkelt å illustrere grafisk:
En annen måte å si det på er at en viss økning i sykefraværet er den helt naturlige prisen vi må betale når flere kvinner skal delta i yrkeslivet. Av den grafiske framstillingen over er det lett å se at økningen er størst for kvinner i den alderen en får barn og har ansvar for barn. En måte å redusere dette fraværet på er kanskje ved at menn tar en større del av husarbeidet?
For det det reelle sykefraværet, og antagelig også en del av misbruket, så er det vel så viktig å få bedre kunnskap om hvilke tiltak og forutsetninger som reduserer sykefraværet på enkelte arbeidplasser i stedet for kun å bruke enkle økonomiske virkemidler som i verste fall kan slå negativt ut for enkelte grupper. Det er faktisk politisk vilje til å tenke svært positivt med tanke på mulige tiltak.
Godt du problematiserer dette litt, for det er alt for mange som hopper på lettvinte forklaringer på kompliserte sammenhenger.
Det hadde vært greit å vite om det er 4,7 ganger for folk i arbeidsfør alder, 4,7 ganger for SKavlans pasienter (tror han er en av de fastlegene med flest pasienter) eller hva det er, ja.
Debatten rundt dette er så polarisert at den er lite fruktbar. Folk havner i skyttergravene hver gang. På den ene siden blir det ubegrunnet moralisering om dårlig arbeidsmoral, på den andre siden vil man ikke en gang diskutere annet enn at alle som sykemelder seg har gode og kliniske grunner til det. Dessuten er arbeidslivet så mye hardere i dag.
Jeg mener vi må kunne si at høyt sykefravær ikke er ønsket. KOstnadene er svært høye.
Men kunnskapen om hva som ligger bak tallene i statistikken er å få og lite detaljerte, i hvert fall det jeg har sett, at de blir et sløvt og lite målrettet instrument for å gjøre noe med problemet. Clemets angrep på gravides arbeidsmoral er et godt eksempel, selv om det lot seg finne ut av de tallene. Det handlet ikke om dårligere moral men om omklassifisering av fravær.
Godt skrevet!
Dette er selvsagt ikke kvikkt fiksa, for å si det sånn.
Det er helt greit og legitimt å minimere skulkefaktoren, men det er ikke skulkerne som velter velstandslasset. En “3-dagers” betales av arbeidsgiver direkte.
Før alle synser oss ned,før vi igangsetter tiltak, må vi _vite_ mer. Vi må finne de rette spørsmålene før vi leter etter svar og vi må i alle fall være rimelig sikre på at de tiltakene vi bruker i dag fungerer etter intensjonen.
Det er ikke sikkert at vi vil finne alle svarene, heller.
Dette var et godt skrevet innlegg. Jeg savner at polikerere og synsere tar med litt flere aspekter i uføredebatten, og ikke minst begynner å se på spm: hvorfor er folk syke? Nå er det bare snakk om en ting; få folk ut i jobb okke som og kutte i utgiftene. Desverre går det mest utover de som faktisk er syke, fremfor skulkerne. Du fikk fram noen vitkige poenger!
Tornerose, hvorfor folk er syke er et viktig spørsmål. Et annet viktig spørsmål vi må stille gjelder de som har en diagnose: hvor lenge må de vente på behandling, og er denne god nok.
Det er ikke gøy å vente mange uker på å få tatt prøver og svar på disse. Det er veldig slitsomt å vente et halvår på time hos spesialist. Denslags kan det bli langtidsfravær av.
En annen ting er at for en del av oss, hvor stor andel vet jeg ikke, så er statistikken for sykefravær ganske misvisende ettersom noen dagers sykefravær betyr at arbeid hoper seg opp og en må i stor grad ta igjen det tapte selv.