Denne uka skapte Kai Zahl diskusjon med boklansering hvor han skriver at foreldre må få bruke genteknologi for å velge ikke å få barn med alvorlige sykdommer. Det er en vanskelig debatt, men den er viktig fordi framskritt innen bioteknologi og medisin stadig vekk åpner nye muligheter og valg. Og framskritt innen genetikk gjør at en får mer og bedre informasjon som grunnlag for valgene.

Den ene teoretiske ytterlighet er naturens genetiske lotteri, den andre ytterligheten er et ofte beskrevet som et sorteringssamfunn. Dette siste er en nokså vagt definert framtidsvisjon, og forskjellige mennesker legger nokså forskjellig mening i ordet. Men fellesnevneren er seleksjon, det vil si ut over naturens egen seleksjon.

En ting dette ikke bør bli er en diskusjon om fri abort. Den bør vi ha lagt bak oss for lengst. Og moderne medisin har gitt oss preimplantasjonsdiagnostikk. Diskusjonen om seleksjon starter så vidt med de etiske spørsmål som kan reises om det å gi naturen en hjelpende hånd med å selektere bort et foster med en alvorlig sykdom. Og det som gjør denne diskusjonen vanskelig er spørsmålet om hva som er en alvorlig sykdom, og om dette også omfatter sykdom som med høy sannsynlighet vil bryte ut senere i livet.

Hvor bør grensen gå, og når flyttes den? Slik omtalen av boka til Kai Zahl framstår i mediene argumenterer han for å flytte grensene, men jeg er slett ikke sikker på om det er grensene i Zahls eget hode eller de eksisterende grensene som gjelder for helsevesenet han faktisk mener. Det jeg har reagert på er at Zahl ikke har vært tydelig på begrep som utviklingshemming. Hvor alvorlig må det være for å falle inn under begrepet alvorlig sykdom. Og hva er genfeil? Naturlige mutasjoner skjer hele tiden.

Diskusjonen om seleksjon vil heller ikke stoppe ved spørsmålet om alvorlig sykdom. Den er en del av en stor debatt om bioetikk. Utviklingen innen genteknologi går raskt, og vil sannsynligvis reise spørsmål om vi skal flytte grensene for etisk akseptabel seleksjon på nytt. Et tema som har kommet opp er om samfunnsøkonomi også skal være en faktor som skal vektlegges ved seleksjon. Og selv om norsk offentlig helsevesen får strenge regler for hva som testes vil det finnes et privat marked. Og grensene for seleksjon vil nok bli utfordret også her. På samme måte som spørsmålet om samfunnsøkonomi trekkes inn i debatten kan spørsmålet om privatøkonomi spille en rolle i en vurdering av grensen for hvor alvorlig sykdom som kan forsvare bruk av seleksjon.