For å ta det siste spørsmålet først så er svaret ja, ettersom det i mange tilfeller er snakk om helserelaterte opplysninger som helt klart er den del av den private sfære. Men langt fra alle slike opplysninger er helserelaterte. Er formålet studier av historie eller slektskap er det i de aller fleste tilfeller helt unødvendig bry seg med de genene som kan bære helserelatert informasjon.

Kan vi selv ta skade av opplysninger om oss selv? Egentlig ikke, men dersom vi ikke er i stand til å forstå opplysningene og feiltolker dem så kan dette få negative følger. Og det finnes selvsagt opplysninger vi antagelig kan klare oss uten selv om vi ikke feiltolker dem.

Likevel, det er mange slags helserelaterte opplysninger som rett og slett kan gi bedre livskvalitet. Sammenhengen mellom gener og sykdom, helse eller evner er slett ikke enkel. Den er heller ikke upåvirkelig av miljø. Genene styrer flere komplekse kjemiske fabrikker i kroppene våre, og både kroppene våre og de kjemiske fabrikkene påvirkes av miljøet – som i sin tur påvirkes av både medisiner og kosthold.

I dag kan genetikk fortelle oss noe om risiko for å få forskjellige sykdommer, men også hvilke medisiner som vil ha god effekt og hvilke medisiner som kan ha uønskede bivirkninger. Og en gentest kan kanskje være et godt supplement til allergitester eller for å diagnostisere forskjellige typer intoleranse. Ulempen er en gentest kan teste veldig mye på en gang. Det er en Pandoras eske, og fristelsen for å få mer informasjon enn det vi kan forholde oss til kan bli stor. For noen av oss kan det nok være hensiktsmessig at det kun er kvalifisert helsepersonell som får vurdere gentestene. For andre er det nokså uproblematisk.

Gentesting av barn for å finne ut hvem som er best egnet til enkelte former for idrett eller kanskje enkelte yrkesvalg? Det er neppe noen god idé. Det dreier seg om en enkelt faktor av svært mange som vil påvirke hver enkelt av oss i forskjellig retning. Og framskritt og utvikling springer like gjerne ut fra dem som forsøker å nå sine mål mot alle odds som det kan komme fra dem som har alle forutsetninger for å gjøre det de gjør.

Gentesting omfatter også slike opplysninger som stort sett bare forteller om slektskap til andre mennesker. Noe av dette er såpass fjern slekt at det forteller oss lite personlig, men kan bidra til å belyse menneskehetens historie og hvordan folkegrupper har flyttet på seg over tusenvis av år. Det er verdifull kunnskap, og det er kunnskap som ikke skader noen. Om du ikke har fordommer, myter og vrangforestillinger du ønsker å bevare da. Likevel, denne typen gentesting kan også avsløre at vi har andre genetiske foreldre, eller forfedre, enn vi trodde. Det kan være informasjon noen helst vil være foruten, men da kan vi enten la være å delta i forskningsprosjekter eller la være å be om innsyn i være egne prøveresultater.

Dermed kan jeg ikke se noe galt i at friske folk gentester seg, men det finnes gode og ikke fullt så smarte måter å bruke resultatene på.

Lytt gjerne til opptaket av innslaget for å få med hva som faktisk ble sagt i innslaget. Jeg har bare tenkt å ta tak i de allerede nevnte hovedpunkter.

Først om testing av statsministere. Nå er ikke dette en jobb man søker på, men et resultat av en politisk prosess. Partiene velger tillitsmenn og nominerer kandidater til stortingsvalg, og deretter velger folket. Det er en politisk seleksjonsprosess, og det er vårt demokratiske system. Vi satser på at de som blir valgt er smarte nok. Det kan kanskje være et spennende tankeeksperiment om enkelte partier vil bruke tester for å finne de best egnede kandidatene til å representere partiets politikk på stortinget, og deretter brukte kandidatenes IQ som argumenter i valgkampen.

Et viktig spørsmål å stille om dette tankeeksperimentet er om det er politikeren med høyest IQ som vil være den beste statsministeren, eller om vi foretrekker å holde på demokratiet og ta sjansen på at den som ender opp som statsminister har høy nok IQ til å skjøtte vervet på en god måte.

Også når det gjelder vanlig arbeid kan vi legge et tilsvarende prinsipp til grunn. For enhver jobb bør man ha tilstrekkelig høy intelligens, men for høy intelligens kan også være uheldig. Bør alle arbeidstagere testes? Ja, det kan være en god idé, men testen kan være tilpasset det arbeidet en stilling omfatter. Om for en del typer arbeid er behovet for formell testing svært begrenset.

Dette gjelder også læreryrket. Ettesom kunnskapsøkonomien har vokst fram er det flere alternativer å velge mellom for de med høyere IQ enn gjennomsnittet enn for noen tiår siden. Flere alternativer gir høyere lønn og kanskje høyere sosial status enn lærer. Dette er selvsagt en trist utvikling for lærerstanden, men det er ingen grunn til å slå alarm så lenge dagens lærere er smarte nok til å gjøre jobben godt og effektivt. Og ønsker vi som demokrati at vårt eget samfunn skal ha smartere lærere så er løsningen ganske enkelt å gjøre de grep som øker statusen til læreryrket. Så vil det bli større interesse for lærerutdanning og lærerjobber. Vanskeligere er det ikke.

En annen ting er at det selvsagt ikke er IQ alene som bør avgjøre hvem som er best kvalifisert for en jobb. Utdanning teller, selvsagt, og i noen stillinger er personlige egenskaper ganske viktige. Først når det meste annet er likt kan det gi mening å vektlegge IQ ut over tilstrekkelig nivå. Det er langt mer nøytralt en det folk kaller intuisjon eller magefølelse, og som i praksis kan resultere i ubevisst diskriminering.

Den ene teoretiske ytterlighet er naturens genetiske lotteri, den andre ytterligheten er et ofte beskrevet som et sorteringssamfunn. Dette siste er en nokså vagt definert framtidsvisjon, og forskjellige mennesker legger nokså forskjellig mening i ordet. Men fellesnevneren er seleksjon, det vil si ut over naturens egen seleksjon.

En ting dette ikke bør bli er en diskusjon om fri abort. Den bør vi ha lagt bak oss for lengst. Og moderne medisin har gitt oss preimplantasjonsdiagnostikk. Diskusjonen om seleksjon starter så vidt med de etiske spørsmål som kan reises om det å gi naturen en hjelpende hånd med å selektere bort et foster med en alvorlig sykdom. Og det som gjør denne diskusjonen vanskelig er spørsmålet om hva som er en alvorlig sykdom, og om dette også omfatter sykdom som med høy sannsynlighet vil bryte ut senere i livet.

Hvor bør grensen gå, og når flyttes den? Slik omtalen av boka til Kai Zahl framstår i mediene argumenterer han for å flytte grensene, men jeg er slett ikke sikker på om det er grensene i Zahls eget hode eller de eksisterende grensene som gjelder for helsevesenet han faktisk mener. Det jeg har reagert på er at Zahl ikke har vært tydelig på begrep som utviklingshemming. Hvor alvorlig må det være for å falle inn under begrepet alvorlig sykdom. Og hva er genfeil? Naturlige mutasjoner skjer hele tiden.

Diskusjonen om seleksjon vil heller ikke stoppe ved spørsmålet om alvorlig sykdom. Den er en del av en stor debatt om bioetikk. Utviklingen innen genteknologi går raskt, og vil sannsynligvis reise spørsmål om vi skal flytte grensene for etisk akseptabel seleksjon på nytt. Et tema som har kommet opp er om samfunnsøkonomi også skal være en faktor som skal vektlegges ved seleksjon. Og selv om norsk offentlig helsevesen får strenge regler for hva som testes vil det finnes et privat marked. Og grensene for seleksjon vil nok bli utfordret også her. På samme måte som spørsmålet om samfunnsøkonomi trekkes inn i debatten kan spørsmålet om privatøkonomi spille en rolle i en vurdering av grensen for hvor alvorlig sykdom som kan forsvare bruk av seleksjon.

I går var jeg på jakt etter plata Low Blow med Victor Bailey. Prisene på amazon.co.uk lå mellom 50 og 100 GBP, og det var i dyreste laget, men på amazon.com var prisen ca 35 US$. Fremdeles dyrt, men ikke uakseptabelt. For sikkerhets skyld sjekket jeg amazon.de, og der lå samme plata med pris 15€. Da nærmer vi oss normale priser for en CD, men det det virker litt underlig at jeg må sjekke så mange filialer.

Årsaken ser ut til å være at Amazon-filialene i de forskjellige land har knyttet til seg forskjellige leverandører som bruker nettbutikken til Amazon som salgskanal. Dermed kan prisforskjellene bli dramatiske. Største jeg har opplevd til nå er var en fransk lydbok som var til salgs for 400€ på amazon.fr, men som heldigvis lå på amazon.co.uk til 18 GBP.

Så er dere advart og opplyst.

Dermed pakker jeg sammen et halvt tusen innlegg med kommentarer samt et ukjent antall bilder, og det hele flyttes til WordPress. Om dette blir permanent eller ikke vet jeg ikke, men innen utgangen av måneden bør alt være klart og domenet digme.net peker på bloggens nye hjem. En del lenker vil nok ikke virke, men alt gammelt innhold flyttes med.

Og så håper jeg at ny plattform med mindre feil og heft og plunder vil medvirke til at jeg begynner å blogge litt igjen.

Sommersesongen er så godt som over, men det ble dessverre et veldig trist småbåtforlis denne uken. Trist på grunn av utfallet, og trist fordi det kunne gått så mye bedre ved å følge noen enkle sikkerhetsråd. Først og fremst å ta med, og aller helst bruke flyteplagg når en er ute i båt.

Når liv har gått tapt er det bare å håpe på at andre tar lærdom, og unngår lignende ulykker i fremtiden.

Jeg er ikke så veldig optimistisk. Jeg ser dessverre alt for mange båter uten lanterner om natten, gjerne med stor fart og høy festfaktor ombord. Redningsvester er gjerne med, men brukes ofte som sittepute. Flere ganger har jeg hjulpet folk opp fra vannet ettersom de ikke klarer å komme opp i egen båt eller opp på brygga. Det skjer nesten hvert år.

Det er mye snakk om obligatorisk båtførerbevis, og ulempen med at dette er en ren teoretisk prøve. Jeg er en av dem har begrenset tro på at en praktisk prøve i å manøvrere småbåter, men en ferdighetsprøve i å håntere båter på 12 meter eller større kan være fornuftig for dem som har såpass store farkoster. Det jeg derimot tror kan ha stor betydning er et obligatorisk sikkerhets- og førstehjelpskurs.

Jeg har vært heldig. Jeg hadde foreldre som stilte et enkelt krav før jeg fikk dra ut på båttur alene. Kravet var at jeg skulle hoppe ut i vannet og komme meg opp i båten igjen. Den utfordringen måtte jeg løse for kajak, joller og større båter. Det var en viktig leksjon. En brygge uten stige kan også være en stor utfordring for en kald og sliten person i vannet.

En ting er å gjøre disse øvelsene som tenåring, men skal du ut i båt også etter at du har fylt 40 år kan det være greit å prøve om igjen. Prøv gjerne å svømme 200 meter, for deretter å holde deg flytende i 10 minutter. Prøv også å hjelpe en utslitt og nedkjølt person på 70-80 kg opp av vannet, både fra brygge og fra båt. Jeg mener ikke at dette skal være fysiske krav som må bestås for å få båtførerbevis, men det vil nok endre holdningene til en del av dem som må prøve slike øvelser. Kombinasjonen av holdninger og kunnskap kan redde liv og redusere antall ulykker på sjøen. Også 50-åringer kan nok bli flinkere til å bruke flyteplagg i båt.

I en situasjon som den de danske turistene kom opp i er det flere ting som kunne redusert sannsynligheten for at liv gikk tapt. Redningsvester og VHF-radio (eller i det minste en mobiltelefon i vanntett pose) er kanskje det viktigste. Det er lett å si at de skulle aldri ha lagt ut på tur i været som var, men det gjorde de. Husk uansett at været kan endre seg til det verre etter at en legger ut på tur, og meteorologene kan ta feil.

Werenskjold har fått tilsvar bl.a. fra forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland: Ny kunnskap bare til unge? Hun viser til at den offisielle statistikken fortellen noe helt annet om Norge i forhold til andre land, og ikke minst at bare en av ti studenter over 30 studerer humanistiske fag. Det er et godt stykke unna det en vanligvis vil betegne som typisk.

Jeg tror vi bør forvente enda flere eldre studenter. Ikke fordi de velger å bli studenter av de grunner Werenskjold lister opp i sitt innlegg, men fordi utviklingen på mange fagområder går såpass raskt at utdanning blir raskere foreldet. De fleste har kanskje 40-45 år i arbeidslivet foran seg når de er ferdige med en høyere utdanning. Det var nok greiere for 50-60 år siden enn det er for dagens nyutdannede. For noen vil fagene forandre seg i betydelig grad. For andre vil arbeidsmarkedets behov forandre seg, og en kan ende opp i en yrkesgruppe som blir så godt som borte. For å følge med i svingene er det nødvendig å vedlikeholde kunnskapene. For noen betyr dette jevnlig påfyll med kortere kurs. For andre kan det være mest hensiktsmessig å ta noen fag på et universitet. Og noen kan like gjerne friske opp utdanningen med en mastergrad.

Ønsker du å gå over fra f.eks. tekniske til administrative stillinger i løpet av karrieren kan det være aktuelt å ta en grad i administrative fag. Kanskje burde det være en målsetning at enda flere enn i dag tar en mastergrad, eventuelt en mastergrad nummer to, etter ca 20 år i arbeidslivet.

Dette er også relevant i forhold til en annen sak i Dagens Næringsliv: professor i samfunnsøkonomi, Torberg Falch, vil ha avgift på studieplasser. Han mener at statens subsidiering av studenter er for høy, og har antagelig regnet ut at det lønner seg å studere. Dessverre har han nok basert seg på at denne universitetsutdanningen også i fremtiden er grunnlaget for 40-45 år i arbeidslivet, og tar ikke med at det skal betydelig påfyll til for å vedlikeholde en høyere utdanning gjennom yrkeslivet. Noen er heldige og får en arbeidsgiver som betaler hele etterutdanningsgildet. Andre må betale det meste selv.

For å opprettholde høy kompetanse i arbeidslivet og en tilfredsstillende grad av lik rett til utdanning bør Norge stimulere til mer etterutdanning og legge bedre til rette for å ta en universitetsgrad sånn omtrent midtveis i arbeidslivsløpet. Det er ikke slik at alle skal ta slike grader, men alle bør stimuleres til å fortsette å bygge opp kompetanse selv om de har en jobb og en arbeidsplass som de trives med. Det er en god forsikring for å være i stand til å møte endringer.

Likevel, når staten betaler er helt riktig å stille spørsmål ved både pris og innhold. I dette tilfellet koster hver konsultasjon kr 3 600,- og coacingen profilerer seg med ordet Zen som vanligvis betegner en retning innen buddhismen. Om ordet Zen er brukt i denne betydning eller som en eller annen form for villedende markedsføring har jeg ikke satt meg tilstrekkelig inn i saken til å ha sterke meninger om, men det er fristende å gjengi en beskrivelse fra nettsiden til vedkommende Navarsete har benyttet som coach:

Programmene i Zen leadership har til hensikt å utvikle evnen til å lede fra «senter». Med ledelse fra «senter» menes en bevisst oppmerksomhet på det som skjer akkurat nå, der bl.a. fokus på pusten er avgjørende. Denne tilstedeværelsen åpner for kontakt med vår spirituelle intelligens - SQ - en klokskap og visdom vi ofte kaller «mavefølelsen».

Dessverre er det slik at det ikke finnes noen god og entydig definisjon på hva coaching er for noe, men det er tydeligvis noe som kan spenne fra lederutvikling til personlig utvikling på det religiøse plan. Jeg har slett ingenting mot Zen, men det kan nok settes spørsmålstegn om staten skal betale for personlig utvikling på dette planet. En annen ting er at prisen virker temmelig stiv, men dette kan selvsagt skyldes at coachen antagelig har måttet tilpasse seg statsrådens travle program.

Når dette er skrevet får jeg også ta med at jeg har selv benyttet tilbud om å bruke et par timer coaching på arbeidsgivers, dvs statens regning. Det kan være fornuftig ressursbruk i en stressende og hektisk arbeidssituasjon, og kompetanse på coaching er litt utenfor det en vanligvis venter at ledere i forvaltningen skal ha.

Dagens Næringsliv trekker også fram et viktig poeng i diskusjonen om det offentliges ressursbruk i lederutvikling:

Det drives utstrakt lederopplæring både i privat og i offentlig sektor her i landet. For eksempel er hver tredje deltager på et av Norges mest profilerte lederkurs, Solstrandprogrammet, offentlig ansatt. Kurset innebærer fravær fra jobb i fire toukersperioder gjennom et år, og koster 250.000 kroner pluss reiser, mat og hotellopphold.

Lederutvikling er en del av personalpolitikken i offentlig sektor som slett ikke er gratis. For skattebetalere kan det være viktig å vite at disse pengene blir brukt på en effektiv måte. For dem som er ansatt i staten kan det være et viktig spørsmål hvem som får delta på slike lederutviklingsprogrammer, og for den saks skyld faglige kurs. Utdanning er dyrt, og denne utdanningen kan være det lille ekstra som gjør at en får jobben neste gang en søker op en spennende stilling.

De fleste av disse historiene gir et klart inntrykk av at makthaverne henger litt etter i bruk av kommunikasjonsteknologi og tjenester som sosiale medier, men det er også klare tegn på at de samme makthavere lærer og tilpasser seg. Under valget i Iran i 2009 ble Internet og sosiale medier brukt av aktivister, men myndighetene iverksatte omfattende mottiltak. Bruk av mobiltelefoner ble blokkert på valgdagen. Israel er dyktige på teknologi og har tydeligvis ikke hatt noen problemer med å blokkere alle former for radiokommunikasjon aktivistene på båter som forsøker å bryte blokaden av Gazastripen har hatt til disposisjon.

Det er verd å merke seg at blokkering av mobiltelefoner og andre former for elektronisk kommunikasjon enkelt kan brukes av myndigheter i andre land, også i Europa. Jamming av mobiltelefoner er velkjent teknologi og utstyr lages av mange produsenter. Ettersom det er ganske enkelt for en terrorist å lage en fjernstyrt bombeutløser har en del land tilpasset regelverket sitt for å få mulighet til å gripe inn i bruken av trådløs kommunikasjon.

I tillegg til tekniske hjelpemidler er bør det heller ikke overraske noen at makthavere i forskjellige land også lærer seg å bruke sosiale medier og aktivistenes egne metoder for mediepåvirkning. Sven Egil Omdals beskrivelse av Hasbarabrigaden illustrerer dette godt:

Titusenvis av proisraelske aktivister er med i nettverk som raskt mottar informasjon som de skal spre via Facebook, Twitter, YouTube og nettforumene til de tradisjonelle mediene. Aktivistene blir bedt om å fylle kommentarfeltene under nettartikler med Israels versjon av hendelsene, samtidig som det offisielle israelske diplomatiet forsøker å manipulere de redaktører og journalister som er ansvarlige for det som står over kommentarfeltene.

Nå er sikkert ikke politisk opposisjon og aktivister opprådd for nye metoder og virkemidler. Massemedier lever av å rapportere fra konflikter og å få ut informasjon fra lukkede områder, så også journalister må utvikle nye metoder for å arbeide under stadig vanskeligere forhold. Vi kan ikke ta informasjonsfriheten som en selvfølge og tro at alt er mulig med Internett og avanserte mobiltelefoner, men fri fly av informasjon fra uavhengige kilder er en verdi vi bør gjøre en innsats for å beholde. Ytringsfrihet er lite verd dersom vi mister tilgang til fakta og uavhengige skildringer av hendelser.

[Informasjonssjefen] framsto ikke noe sted på bloggen som ansatt i DnB Nor, og kunne heller ikke identifiseres ved mail eller offisielle DnB Nor-bilder. Hans lille blogg var eksemplarisk i skille mellom privat-bloggeren og jobben hans, som ikke syntes på bloggen overhodet.

Jeg er slett ikke enig i bruken av ordet eksemplarisk, for etter min mening skal en være forsiktig med både ordvalg og med hvilke saker en velger å blogge om. Jeg er heller ikke enig med Ørjasæter når det gjelder hvilke følger en tilnærmet eksemplarisk måte å blogge sine private meninger vil få for ytringsfriheten.

DnB Nors «Farmergate» viser hvor farlige sosiale medier er for næringslivsansatte.
Samfunnsdebatten på nett er herved overlatt til trygdemottakere, offentlig ansatte og rikssynsere.

Nå kan nok ikke offentlig ansatte si absolutt hva de vil, uansett om det er på nett eller på trykk. For ansatte i staten gjelder etiske retningslinjer for statstjenesten hvor kapittel 3.3 omhandler ansattes ytryngsfrihet. For en saksbehandler blir lojalitetsplikten supplert av et hensyn til å ikke gjøre seg selv inhabil i både de saker en faktisk behandler og slike spørsmål som en kan tenkes å få på sitt skrivebord i framtiden.

Enkelte saker må jeg pent la være å uttale meg om, men der hvor det er spørsmål om en viss form, takt og tone kan jeg ikke se at samfunnsdebatten lider noen åndenød. Jeg kan ikke si at min ytringsfrihet er påtrengende innskrenket av at jeg avholder meg fra ubehagelig eller rølpete språkbruk.

Overfor en arbeidsgiver, om det er det private næringsliv eller den offentlige forvaltning, så er det nå en gang greit å være klar over mulige følger dersom en blir oppfattet som en løs kanon på dekk. Det er ikke verre enn andre valg en må ta både profesjonelt og privat. Og, for dem hvor ønsket eller behovet for å få si den en har på hjertet eller hjernen på nøyaktig den måten en ønsker så er muligheten der til å delta nokså anonymt, enten det er på trykk eller på nett. Den muligheten bør vi bevare.

Jeg er ikke anonym, det er heller ikke bloggeren som Ørjasæter nevner i sin kommentar: «Iskwew». Mange av oss skriver under psevdonym eller bruker kun fornavn når vi skriver som privatpersoner. Venner og kollegaer kjenner igjen bilder, eller hendelser og ting vi beskriver, og det eneste formålet med å ikke bruke fullt og virkelig navn er at vi på denne måten gir et klart og tydelig signal om at vi deltar i diskusjonene som privatpersoner. Like viktig er det å ikke glemme at nettet er det offentlige rom, Det vi sier bak lukkede dører, sub rosa, det legger vi ikke ut på nett.