Zen og kunsten å vedlikeholde en statsråd

Posted on 21. juli 2010 by

Det er agurktid, og VG forsøker å lage agurksalat av Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete fordi hun har brukt coaching på departementets regning. I utgangspunktet er vel dette en ikke-sak om jeg får si min mening. Navarsete har en lederstilling og coaching kan være like relevant for lederutvikling som annen kursing.

Likevel, når staten betaler er helt riktig å stille spørsmål ved både pris og innhold. I dette tilfellet koster hver konsultasjon kr 3 600,- og coacingen profilerer seg med ordet Zen som vanligvis betegner en retning innen buddhismen. Om ordet Zen er brukt i denne betydning eller som en eller annen form for villedende markedsføring har jeg ikke satt meg tilstrekkelig inn i saken til å ha sterke meninger om, men det er fristende å gjengi en beskrivelse fra nettsiden til vedkommende Navarsete har benyttet som coach:

Programmene i Zen leadership har til hensikt å utvikle evnen til å lede fra «senter». Med ledelse fra «senter» menes en bevisst oppmerksomhet på det som skjer akkurat nå, der bl.a. fokus på pusten er avgjørende. Denne tilstedeværelsen åpner for kontakt med vår spirituelle intelligens - SQ - en klokskap og visdom vi ofte kaller «mavefølelsen».

Dessverre er det slik at det ikke finnes noen god og entydig definisjon på hva coaching er for noe, men det er tydeligvis noe som kan spenne fra lederutvikling til personlig utvikling på det religiøse plan. Jeg har slett ingenting mot Zen, men det kan nok settes spørsmålstegn om staten skal betale for personlig utvikling på dette planet. En annen ting er at prisen virker temmelig stiv, men dette kan selvsagt skyldes at coachen antagelig har måttet tilpasse seg statsrådens travle program.

Når dette er skrevet får jeg også ta med at jeg har selv benyttet tilbud om å bruke et par timer coaching på arbeidsgivers, dvs statens regning. Det kan være fornuftig ressursbruk i en stressende og hektisk arbeidssituasjon, og kompetanse på coaching er litt utenfor det en vanligvis venter at ledere i forvaltningen skal ha.

Dagens Næringsliv trekker også fram et viktig poeng i diskusjonen om det offentliges ressursbruk i lederutvikling:

Det drives utstrakt lederopplæring både i privat og i offentlig sektor her i landet. For eksempel er hver tredje deltager på et av Norges mest profilerte lederkurs, Solstrandprogrammet, offentlig ansatt. Kurset innebærer fravær fra jobb i fire toukersperioder gjennom et år, og koster 250.000 kroner pluss reiser, mat og hotellopphold.

Lederutvikling er en del av personalpolitikken i offentlig sektor som slett ikke er gratis. For skattebetalere kan det være viktig å vite at disse pengene blir brukt på en effektiv måte. For dem som er ansatt i staten kan det være et viktig spørsmål hvem som får delta på slike lederutviklingsprogrammer, og for den saks skyld faglige kurs. Utdanning er dyrt, og denne utdanningen kan være det lille ekstra som gjør at en får jobben neste gang en søker op en spennende stilling.

Publisert i Medier, Samfunn | Legg igjen en kommentar

Frihet og informasjonsfrihet

Posted on 5. juni 2010 by

Jeg har ikke tenkt å kommentere noen av konfliktene i Midtøsten, eller for den saks skyld i andre deler av verden, men når Sven Egil Omdal skriver om tyranniets mediestrategi i Stavanger aftenblad er det all grunn til å oppfordre flest mulig om å lese og å reflektere over hvilken rolle en relativt fri informasjonsflyt på Internett og mer tradisjonelle elektroniske komnunikasjonsnett under og i etterkant av flere hendelser rundt om i verden. For eksempel i etterkant av demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Kina i 1989, kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991, presidentvalget i Iran i 2009 og mange andre hendelser hvor tekst, bilder, lyd og videoklipp har kommet ut fra lukkede områder og har bidratt til å gi resten av verden mer balansert og nyansert informasjon.

De fleste av disse historiene gir et klart inntrykk av at makthaverne henger litt etter i bruk av kommunikasjonsteknologi og tjenester som sosiale medier, men det er også klare tegn på at de samme makthavere lærer og tilpasser seg. Under valget i Iran i 2009 ble Internet og sosiale medier brukt av aktivister, men myndighetene iverksatte omfattende mottiltak. Bruk av mobiltelefoner ble blokkert på valgdagen. Israel er dyktige på teknologi og har tydeligvis ikke hatt noen problemer med å blokkere alle former for radiokommunikasjon aktivistene på båter som forsøker å bryte blokaden av Gazastripen har hatt til disposisjon.

Det er verd å merke seg at blokkering av mobiltelefoner og andre former for elektronisk kommunikasjon enkelt kan brukes av myndigheter i andre land, også i Europa. Jamming av mobiltelefoner er velkjent teknologi og utstyr lages av mange produsenter. Ettersom det er ganske enkelt for en terrorist å lage en fjernstyrt bombeutløser har en del land tilpasset regelverket sitt for å få mulighet til å gripe inn i bruken av trådløs kommunikasjon.

I tillegg til tekniske hjelpemidler er bør det heller ikke overraske noen at makthavere i forskjellige land også lærer seg å bruke sosiale medier og aktivistenes egne metoder for mediepåvirkning. Sven Egil Omdals beskrivelse av Hasbarabrigaden illustrerer dette godt:

Titusenvis av proisraelske aktivister er med i nettverk som raskt mottar informasjon som de skal spre via Facebook, Twitter, YouTube og nettforumene til de tradisjonelle mediene. Aktivistene blir bedt om å fylle kommentarfeltene under nettartikler med Israels versjon av hendelsene, samtidig som det offisielle israelske diplomatiet forsøker å manipulere de redaktører og journalister som er ansvarlige for det som står over kommentarfeltene.

Nå er sikkert ikke politisk opposisjon og aktivister opprådd for nye metoder og virkemidler. Massemedier lever av å rapportere fra konflikter og å få ut informasjon fra lukkede områder, så også journalister må utvikle nye metoder for å arbeide under stadig vanskeligere forhold. Vi kan ikke ta informasjonsfriheten som en selvfølge og tro at alt er mulig med Internett og avanserte mobiltelefoner, men fri fly av informasjon fra uavhengige kilder er en verdi vi bør gjøre en innsats for å beholde. Ytringsfrihet er lite verd dersom vi mister tilgang til fakta og uavhengige skildringer av hendelser.

Publisert i Medier, Samfunn, Teknologi | Legg igjen en kommentar

Samfunnsdebatten på nett

Posted on 4. juni 2010 by

Elin Ørjasæter har skrevet kommentar i E24 om bankfolk som blogger om bønder: en informasjonssjef i DnB Nor som på sin private blogg, som nå er slettet, skrev et innlegg med tittelen «jævla bønder». Ørjasæter skriver at:

[Informasjonssjefen] framsto ikke noe sted på bloggen som ansatt i DnB Nor, og kunne heller ikke identifiseres ved mail eller offisielle DnB Nor-bilder. Hans lille blogg var eksemplarisk i skille mellom privat-bloggeren og jobben hans, som ikke syntes på bloggen overhodet.

Jeg er slett ikke enig i bruken av ordet eksemplarisk, for etter min mening skal en være forsiktig med både ordvalg og med hvilke saker en velger å blogge om. Jeg er heller ikke enig med Ørjasæter når det gjelder hvilke følger en tilnærmet eksemplarisk måte å blogge sine private meninger vil få for ytringsfriheten.

DnB Nors «Farmergate» viser hvor farlige sosiale medier er for næringslivsansatte.
Samfunnsdebatten på nett er herved overlatt til trygdemottakere, offentlig ansatte og rikssynsere.

Nå kan nok ikke offentlig ansatte si absolutt hva de vil, uansett om det er på nett eller på trykk. For ansatte i staten gjelder etiske retningslinjer for statstjenesten hvor kapittel 3.3 omhandler ansattes ytryngsfrihet. For en saksbehandler blir lojalitetsplikten supplert av et hensyn til å ikke gjøre seg selv inhabil i både de saker en faktisk behandler og slike spørsmål som en kan tenkes å få på sitt skrivebord i framtiden.

Enkelte saker må jeg pent la være å uttale meg om, men der hvor det er spørsmål om en viss form, takt og tone kan jeg ikke se at samfunnsdebatten lider noen åndenød. Jeg kan ikke si at min ytringsfrihet er påtrengende innskrenket av at jeg avholder meg fra ubehagelig eller rølpete språkbruk.

Overfor en arbeidsgiver, om det er det private næringsliv eller den offentlige forvaltning, så er det nå en gang greit å være klar over mulige følger dersom en blir oppfattet som en løs kanon på dekk. Det er ikke verre enn andre valg en må ta både profesjonelt og privat. Og, for dem hvor ønsket eller behovet for å få si den en har på hjertet eller hjernen på nøyaktig den måten en ønsker så er muligheten der til å delta nokså anonymt, enten det er på trykk eller på nett. Den muligheten bør vi bevare.

Jeg er ikke anonym, det er heller ikke bloggeren som Ørjasæter nevner i sin kommentar: «Iskwew». Mange av oss skriver under psevdonym eller bruker kun fornavn når vi skriver som privatpersoner. Venner og kollegaer kjenner igjen bilder, eller hendelser og ting vi beskriver, og det eneste formålet med å ikke bruke fullt og virkelig navn er at vi på denne måten gir et klart og tydelig signal om at vi deltar i diskusjonene som privatpersoner. Like viktig er det å ikke glemme at nettet er det offentlige rom, Det vi sier bak lukkede dører, sub rosa, det legger vi ikke ut på nett.

Publisert i Blogging, Medier, Samfunn | 4 kommentarer

Selvdrap: statistikk og kritikk

Posted on 31. mai 2010 by

I denne helgas utgave av Dagens Næringsliv kunne debattsidene by på en kommentar skrevet av professor i økonomi, Atle G. Guttormsen, med overskriften: Selvmordsrate der og her. Saken det dreier seg om er den siste tids selvdrap ved en fabrikk i den kinesiske byen Shenzhen. Fabrikken eies av selskapet Foxconn, som totalt har 800.000 ansatte i Kina. Professor Guttormsen reagerte på en artikkel i DN torsdag 27. mai om denne saken.

DN skriver om det niende selvmordet i år på en fabrikk med 420.000 ansatte. For dem som følger med: det var på tirsdag. Selvmord nummer ti fulgte kort tid etter. En annen opplysning det kan settes et lite spørsmålstegn ved er antall ansatte. DN, Reuters og flere andre skriver at det er 420.000 ansatte. Financial Times og flere med dem skriver at det er 300.000 ansatte. Mer om det senere. Først var det prosessorens kommentar.

Professor Guttormsen spør om ni personer er mange, og sammenligner med den norske selvdrapsraten som er 11,4 selvdrap per 100.000 personer. Med en grov forenkling regner Guttormsen seg fram til at selvdrapsraten for fabrikken er litt over fire per 100.000. (Uten forenklingen er raten litt over fem, men det får så være.) Guttormsens poeng er at selvdrapsraten i Norge er dobbelt så høy som ved fabrikken til Foxconn, og han avslutter med å spørre om DN vil skrive en dobbeltside om det bekymringsfulle arbeidsmiljøet i as Norge.

Jeg er enig at en artikkel om selvdrap i Norge hadde vært interessant. Det er mer enn dobbelt så mange som tar sitt eget liv enn det er trafikkdrepte i Norge. Jeg velger likevel å starte med å påpeke noen svakheter i økonomiprofessorens argumentasjon. For ordens skyld, han er ikke alene om sine påstander. Tom Foremski som blogger for ZDnet bruker omtrent samme argumentasjon når han skriver at å arbeide for Foxconn reduserer risikoen for selvmord.

Guttormsen bruker selvdrapsraten for Norge i sin sammenligning. Landsgjennomsnittet er ikke så veldig mye høyere i Kina enn Norge. Den store forskjellen ligger i hvordan tallene er fordelt i aldersgrupper. I Kina er det langt flere eldre mennesker som tar sitt eget liv enn i Norge. Statistikkene for Norge og Kina er gjengitt lenger ned i dette innlegget. Når det gjelder selvdrapene ved fabrikken i Kina er de jeg har sett noen alder på i området 18-24 år. (En nettavis skriver at den eldste er 28 år.) En annen ting er at Kina er et så stort og folkerikt land at de har flere selvdrapssstatistikker, bl.a. en egen statistikk for byer. For Norge er selvdrapsraten for mennesker i aldersgruppen 15-24 år 14,8 per 100.000. I kinesiske byer er selvdrapsraten i aldersgruppen 15-24 år 3,5 per 100.000. I denne aldersgruppen er selvdrapsraten over fire ganger høyere i Norge sammenlignet med kinesiske byer.

Og, er du en kineser i aldersgruppen 15-24 år og får arbeid i den nevnte fabrikken til Foxconn så dobles risikoen for selvdrap, sånn omtrent.

Det er nok en god idé å ta en titt på lett tilgjengelig statistikk før en mener for mye om en sak som denne.

Det er mer som skurrer med statistikken. Spørsmål jeg ikke har tallunderlag for å besvare er hvordan selvdrapsraten fordeler seg på forskjellige grupper i befolkningen. Er den for eksempel høyere for arbeidsløse enn for dem med arbeid? Er selvdrapsraten høyere for de som arbeider i fabrikken som omtales i denne saken enn for andre som arbeider for Foxconn i Kina? Er selvdrapsraten på fabrikken stigende, synkende eller stabil? Journalister burde ha mer enn nok av interessante spørsmål å stille.

En annen side ved denne saken er på hvilken måte arbeiderne har tatt sitt eget liv. Ni av ti har hoppet i døden. Det er et høyt tall for denne måten å ta sitt eget liv på, selv om statistikken for Hong Kong viser at to av tre i aldersgruppen 15-24 faktisk velger å ende sitt liv på denne måten. (For USA er tallet to av 100.)

Noe som er verd å merke seg er at fabrikken til Foxconn er et lukket samfunn. Om det er 300.000 eller 420.000 som arbeider der er usikkert. En av grunnene til usikkerheten kan være at arbeiderne bytter jobb i et høyt tempo. En avis skriver fem prosent per måned, og en nettavis i Singapore skriver at det har sluttet 50.000 per måned de siste tre månedene, Arbeiderne bor på fabrikkområdet, som også har butikker, spisesteder, velferdssentre og en politistasjon. Boforholdene er svært enkle, det dreier seg om felles soverom med køyesenger. Fritiden er svært begrenset. En fridag i uken er en rettighet en får først etter å ha vært ansatt en viss periode.

Når norske aviser skriver at Foxconn vil bekjempe selvdrap med lønnsøkning. Det kan virke som et godt og velment initiativ fra en arbeidsgiver, men det ser ikke ut til at vestlige medier har fått med seg at kunngjøringen kom like etter at lokale myndigheter kunngjorde at minstelønnen i byen skal økes med virkning fra første juli. Minstelønnen i fabrikken til Foxconn har til nå vært identisk med minstelønnen fastsatt av myndighetene.

En siste vinkling, og den egentlige grunnen til at jeg har surfet meg gjennom hva et noen titalls nettaviser har skrevet om saken, er hvordan en bedrift skal forholde seg til en situasjon som denne. Er det en mediekrise, hvor mediene skriver om forhold som slett ikke er nye eller unormale, eller er det et reelt problem? For en bedrift er det nok all grunn til å forholde seg aktivt til selvdrap blant ansatte, og særlig selvmord på arbeidplassen, uansett hvor mye lavere selvdrapsraten for bedriftens ansatte er sammenlignet med landsgjennomsnittet. Og, denne typen saker er ikke noe som bare forekommer i Asia. For åtte måneder siden var France Telecom i mediebildet med en lignende sak.

Følgende illustrasjoner er hentet fra nettstedet til verdens helseorganisasjon WHO.

Selvdrapsrater fordelt på alder i Norge
Selvdrapsrater fordelt på alder i Kina
For kinesiske byer er fordelingen av selvdrapsrater på aldersgrupper som følger:

Selvdrapsrater fordelt på alder i kinesiske byer

Publisert i Økonomi, Medier, Samfunn, Teknologi | Legg igjen en kommentar

Journalister til besvær

Posted on 27. mai 2010 by

På onsdag 26. mai 2010 trykket Dagens Næringsliv er sak med tittelen «IQ til besvær» som målbærer et nokså spesielt budskap: Ledere med for høy IQ kan være dårlige nyheter for en virksomhet. Dette ser det ut til at journalisten, Eva Grinde, har fått ut av en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologiforening. Det ser ikke ut til at journalisten har tatt seg bryet med å intervjue en fagperson for i det minste å sjekke om hun har forstått artikkelen. Resultatet er nedslående.

En typisk IQ-nøtt kan dreie seg om å avsløre innbyrdes, dynamisk logikk mellom trekanter og sirkler i ulike farger. Hva sier talent for den slags om for eksempel evnen til å lese det fremtidige markedet for Ipad raskere enn konkurrenten? Og kan testresultatet si noe om evnen til å velge og motivere de rette menneskene til å gjøre det som trengs?

IQ er ikke det samme som intelligens, men et indirekte mål på et sett kognitive evner vi kaller intelligens. (Et menneske har flere slags kognitive evner og talenter ikke måles med IQ og som vi heller ikke kaller intelligens. I tillegg kommer slike egenskaper som personlighetstrekk.) Å utføre disse testene og tolke resultatene er et spesialisert fag. Jeg tror jeg overlater til fagpersoner å forklare hva de forskjellige testene kan fortelle, men jeg tror det er ganske trygt å påstå at IQ ikke gir svar på alle spørsmål en kan ønske å stille ved en ansettelse.

Belbin fant til sin overraskelse ut at arbeidsgrupper der alle deltagerne var veldig intelligente, ofte gjorde det dårlig i oppgaveløsning. […] Bare grupper der alle hadde lav iq gjorde det dårligere enn genigruppen.

Jeg skal ikke henge meg for mye opp i påstandene her, men jeg har bare lyst til å påpeke at nå er det snakk om grupper, og hvordan man setter sammen de beste gruppene. Det første spørsmålet jeg har lyst til å stille da er om det er snakk om grupper bestående av bare ledere. Om dette ikke er tilfelle, så er vel ikke denne problemstillingen så relevant med hensyn til å velge gode lederemner? Og hvor sannsynlig er det at en får en gruppe som består av for mange veldig intelligente mennesker? (Det skjer, men statistisk utgjør veldig intelligente mennesker en liten del av befolkningen.) Uansett, skal en ansette en leder har det en viss betydning hvordan gruppen vedkommende skal lede er satt sammen. Egenskapene til dem som allerede er i gruppen har en viss betydning for hvem som bør ansettes som leder.

Journalisten er tilsynelatende skeptisk til evnetester og påstander om at slike tester kan brukes til å gjøre antagelser om fremtidige jobbprestasjoner. Sin motargumentasjon innleder hun på følgende måte:

Det finnes flust av anekdotiske bevis på det motsatte.

Jeg lurer litt på om journalisten har fått med seg hva et anekdotisk bevis er for noe, men jeg har og har ikke tenkt å kaste bort min eller andres tid på å kommentere anekdotene. Jeg avslutter heller med å be pent om at journalister tar seg tid til å snakke med en fagperson eller to når de skriver kommentarer om slike emner. Ellers kan det lett bli veldig galt, og det er ikke så bra.

(sist endret 2010.05.28)

Publisert i Økonomi | Legg igjen en kommentar

Farlig flørt: rosablogger og tradisjonelle medier

Posted on 27. mai 2010 by

Et tema som så vidt ble nevnt under gårsdagens foredrag fra Forbrukerombudet er at tradisjonelle medier til en viss grad omfavner blogger, og i noen tilfeller rekrutterer skribenter (journalister?) fra bloggernes rekker. Noen av rosabloggerne, det vil si de som skriver en slags personlige nettdagbøker, har meget høye lesertall og er naturlig nok i nettavisenes søkelys. For en avis er lesertall tett knyttet til bunnlinja og da fremstår antagelig et samarbeid med de mest populære rosabloggerne som en veldig fristende mulighet.

Hvor stor effekt det faktisk vil ha å hente inn en blogger som skribent er nok usikkert. I tillegg til bloggerens skriveferdigheter så avhenger lesertallet på en blogg også av hvordan bloggen er plassert blant andre blogger i et sosialt nettverk. Hvor mange lesere som faktisk følger med dersom en flytter bloggen vet en ikke før en har flyttet bloggen. Jeg tør i hvert fall ikke gjette.

Det tankekorset Forbrukerombudet pekte på i denne sammenhengen er utfordringen de tradisjonelle mediene kan få når de knytter til seg skribenter som kommer fra et miljø hvor det frem til i dag er akseptert praksis med produktomtale mot betaling eller tilgift. Nå er det vel ikke utelukket at en og annen etablert journalist blir fristet til å markedsføre mirakelkrem, tøysepulver eller t-skjorter på sin egen blogg, men det er antagelig enklere for redaktøren i en nettavis å ta den diskusjonen med en fast ansatt journalist enn med en midlertidig engasjert blogger.

Hvor stort dette problemet faktisk er skal jeg heller ikke forsøke å gjette på. Når det kommer til stykket er det et begrenset antall bloggere med veldig høye lesertall. Det er mulig denne problemstillingen er en storm i et vannglass, men det er jo greit å ha noen prinsipper og en tydelig strek en ikke bør tråkke over.

Publisert i Blogging, Medier | Legg igjen en kommentar

Barn, blogg og litt mer

Posted on 27. mai 2010 by

Forbrukerombudet Kveldens faglige program for min del var å høre Forbrukerombud Bjørn Erik Thon holde et interessant foredrag om blogging. Litt mer presist dreide det seg om barns avalekompetanse i tillegg til dette med blogging,og undertittel var: tenkt, men ikke ferdigtenkt. Uansett, det var tankevekkende å høre på. For dem som lurer på om det ble sagt noe om bloggplakaten så ble ordet nevnt en gang, men det var det.

Det mest interessante som ble tatt opp var de relativt omfattende og nokså vanskelige brukeravtalene som enkelte tilbydere tydeligvis mener at barn skal akseptere. Noe av innholdet er vanskelig nok å forstå for en voksen, og noen avtaler inneholdt enkelte punkter som var selvmotsigelser. Noe må gjøres for å få dette enklere, og det en del avtaler har slike betingelser at det krever et system for å sikre at foresatte har sett og godtatt de avtalene barn blir bedt om å akseptere.

Her har de som har utviklet tjenesten gjerne hentet inn god kompetanse for tilpasse tjenesten eller spillet for barn, men den juridiske avtaleteksten serveres på et ubegripelig vanskelig voksenspråk. Uff!

Et annet tema som ble diskutert var betalingstjenester rettet mot barn. Her var det også et og annet som kunne virke underlig, f.eks. tjenester hvor det er forventet at det betales med kredittkort. Når det dreier seg om tjenester rettet mot barn kan dette virke som en selvmotsigelse, men det kan jo også hende at det rett og slett er dårlig kommunisert at det er meningen at den unge bruker skal be om hjelp av foresatt med kredittkort.

Dette var bare en liten smakebit av det Forbrukerombudet snakket om, og jeg håper han dukker opp ved flere anledninger og i større forsamlinger med dette foredraget.

Publisert i Blogging, Lov & Nett | Legg igjen en kommentar